Pelsindustrien

Pelsindustrien er en internasjonal industri: Dyr som avles og drepes på en gård på Jæren, selges på auksjon i Danmark, kjøpes opp av en skinnbehandler i Hong Kong, selges som behandlede pelsstykker til en designer i Italia - før de ender opp som pelsdusker på et par støvler i en butikk i Oslo. Men tross at bransjen er en internasjonal industri i luksusvarer, sliter de stadig mer med markeder som snur ryggen til det de har å tilby.

Utviklingen av pelsindustrien i Norge

Norsk pelsindustri har vært i nedgang de siste 20 årene. De første kampanjene mot pels fra NOAH ble igangsatt tidlig på 90-tallet. Den norske totalproduksjonen var på sin topp på tidlig 1970-tallet, mens flest reveskinn ble produsert sent på 1980-tallet. Så begynte upopulariteten å slå til for alvor.

Selv om antall farmer har sunket raskt de siste årene, og antall personer som arbeider med pelsdyroppdrett er blitt færre, er bildet over antall drepte dyr mer komplisert. Sammenligner man med antall dyr som ble tatt livet av på 1970- tallet, så er det imidlertid bare rester igjen av pelsnæringen. Ettersom tidene har blitt dårligere for pelsindustrien, har mindre farmer slått seg sammen til større for at få aktører skal tjene mer ved hjelp av effektivisering og intensivering.

I februar 2009 fantes det 331 pelsfarmer i Norge.

I februar 2009 fantes det 331 pelsfarmer i Norge. 36 av farmene hadde både mink og rev, 140 holdt bare rever og 68 holdt bare minker.(1) Sommeren 2008 var tallet 500, hvilket betyr at mange farmer valgte å stenge heller enn å følge de nye forskriftene f.o.m. 1. januar 2009, selv om disse bare krevde mindre justeringer. (2) Ca. ti år før det, i 1997, var antall farmer 1100, det vil si en reduksjon med ca. 50 % i løpet av siste ti år.(3) Kun 36 % av disse farmene drev bare med pelsdyr.(3) I femårsperioden 1992-1997 hadde også farmene blitt redusert i antall med 50 % fra ca. 2000.(3)Tallenes tale er klar på at antall pelsfarmer i Norge går ned.

Hvis man måler utviklingen i antall medlemmer i landbrukssamvirket via Norges Pelsdyralslag, ser man samme trend som i antall farmer: I 1978 hadde laget 2206 medlemmer og i 1988 var det 3686 medlemmer; mens det i 2006 var 860 medlemmer og i 2008 kun 708 medlemmer.(4)

For antall dyr på norske farmer ser tallene slik ut: I produksjonsåret 1969 ble det svimlende antall 3 039 500 minker holdt for pelsens skyld, sammen med 200 900 rever.(5) Så synker minkproduksjonen, mens reveproduksjonen øker - og i 1989 ble 740 300 rever og 660 200 minker holdt for pelsens skyld.(5) Ti år med norsk pelsmotstand bringer oss til 1999, da 460 000 rever og 350 000 minker satt i fangenskap på norske farmer, hvilket betyr at den totale produksjonen nesten var halvert.(5) Utover 2000-tallet ser vi en stagnasjon i nedgangen - det som produseres av pels nå eksporteres. Ca 800-900 000 dyr dør årlig på norske farmer. Fra 2005 ser man at minkproduksjonen faktisk begynner å øke, mens antall rever synker fra 2006.(5) Totalproduksjonen er dermed fortsatt stabil. I 2007 ble 250 000 rever og 680 000 minker drept på norske farmer i følge Landbrukssamvirket (Tallene som VKM oppgir er 260,519 rever og 463,000 minker (2)), og i 2008 ble 230 000 rever og 660 000 minker drept i følge samme kilde. (4) Våren 2009 var det ca. 117 000 foreldre-mink og 62 000 foreldre-rever på norske farmer, før valpene ble født. (1)

Norges rolle i internasjonal pelsindustri

Norge har beklageligvis en ikke ubetydelig rolle i internasjonal pels-sammenheng. Norge har lenge vært blant de tre største produsentene av rever. Norge har også en betydelig finger med i spillet når det gjelder å spre pelsfarming til nye deler av verden, og i å promotere pels overfor markeder i land som Russland og Kina.

I 2008 ble 51 400 000 minker og 4 370 000 rever fra pelsfarmer registrert solgt på det internasjonale markedet (4) Norge, Finland og Kina er de tre landene i verden som produserer mest pels fra rev. Kina (34.7 %), Danmark (24.3 %) og Nederland (7.5 %) produserer mest pels fra mink.(2) Paradoksalt nok har både Danmark og Nederland satt i gang avvikling av eller forbudt revefarming, og tross sitt produksjonsvolum har Nederland også igangsatt avvikling av minkoppdrett.(6) Norge produserte i 2006 1,2 % av verdensproduksjonen av pels fra mink.(2)

Norge eksporterer 99 % av pelsen som produseres her i landet.(7) De to landene som importerer mest norsk pels er Kina og Russland.(2)

Hvis man ser på det internasjonale pels-markedet var 1970- og 80-tallet glansdagene for pelsindustrien.(8, 9 ) Samtidig begynte dyrerettighetsorganisasjoner i Europa og USA for alvor å sette fokus på denne industrien. Utover 1990-tallet sank pelsens popularitet i disse markedene, men etter 2000 begynte nye markeder med voksende kjøpekraft, men uten velutviklet organisasjons-og ytringsfrihetstradisjon, å interessere seg for pels: Per i dag er det markedene i Russland og Kina som i stor grad holder liv i den internasjonale - og ikke minst den norske - pelshandelen.(2, 10)

Norge eksporterer 99 % av pelsen som produseres her i landet. De to landene som importerer mest norsk pels er Kina og Russland.

I korte trekk foregår den internasjonale pelshandelen ved at skinn fra dyr på farmer i Europa (særlig Skandinavia), USA og Kina selges til pelsforhandlere i bl.a. Kina/Hong Kong og Russland. I disse landene behandles pelsene - og selv om f.eks. Kina er den største kjøper av pelsverk, eksporterer landet likevel mer verdier i pels enn det kjøper; 95 % av ferdige pelsprodukter fra Hong Kong eksporteres til markeder i USA, Russland og Vest-Europa.(11)

Forholdet mellom pelsproduksjonen i Skandinavia og Kina er verdt et ekstra blikk. En påstand som gjerne kommer fra skandinavisk pelsindustri er at pelsdyroppdrett må fortsette i disse landene, fordi forbud her ville bety “økt produksjon i Kina” hvor “dyrevelferden ikke står like sterkt”.(12) Men påstanden mangler både logisk fundament, og er uredelig fordi den er en selvmotsigelse av strategien til Skandinavisk pelsindustri de siste 20 år: Den skandinaviske pelsindustrien, representert ved SAGA Furs, tar selv æren for at den kinesiske forbuker i det hele tatt har fattet interesse for pels, og uttrykker samtidig hvor viktig det er at dette enorme markedet med voksende økonomi fortsetter å bruke pels: “Skal Kina fortsatt innta en ledende posisjon som forbruker av pels, vil det være tvingende nødvendig å fortsette påvirkningen av dette viktige markedet. I motsetning til for 16 år siden da Saga sammen med auksjonsselskapene åpnet det kinesiske markedet for pels, er konkurransen om media og forbrukere idag en helt annen (…)”(13)

På 1980- og 90-tallet begynte Kina også å bli interessert i selve pelsdyroppdretten, og igjen var den skandinaviske industrien på pletten: Skandinavisk pelsindustri ønsket å være delaktige i investeringene som ble bygget opp i Kina, og skandinaviske avlsdyr ble eksportert levende for å danne grunnlaget for den kinesiske oppdretten. I 1998 ble 2 millioner dyr fra Finnland eksportert til Kina, deriblant 3000 avlsdyr. Finsk media dekket begivenheten, og en representant for kinesisk pelsfarming uttalte: “I do not think that China needs any legislation concerning fur animals… in China we trust the Finnish ability and know how of how to farm foxes (…)”.(14) Også norsk oppdrettsindustri har hele tiden jobbet hardt for å ha et nært forhold mellom næringen i Kina og Norge, reflektert av reportasjer i Pelsdyralslagets medlemsmagasiner. Det er med andre ord de skandinaviske standardene for bur og behandling av dyrene som er eksportert til Kina - og som man vet ser denne verken pen ut når den dokumenteres i Kina eller i Skandinavia.

Alle land som produserer pels - både Kina og Norge - er dessuten med i samme forening, International Furbreeders Association, og bruker samme “kvalitetsmerke”: Det såkalte “Origin Assured”-merket skal sikre at pelsen kommer fra et land hvor “lokale eller nasjonale retningslinjer eller standarder” eksisterer.(15) Med andre ord betyr det at pelsen kommer fra et land som produserer pelsdyr i små bur, slik standarden er i alle land hvor pels produseres. Det blir derfor meningsløst når representanter for norsk pelsindustri prøver å distansere seg fra pelsindustri i Kina eller andre “upopulære” land. Og hva er svaret på spørsmålet om hvorvidt Kina vil produsere mer dersom Skandinavia la ned produksjonen? Slik pelsindustrien internasjonalt er vevd sammen, betyr flere land som forbyr oppdrett og skaper et upopulært klima for pels, dårligere tider for alle markeder. Og motsatt; desto mer populært pels er i vestlige land, desto mer populært er det grunn til å tro at det vil være også i de voksende økonomiene. For som Pelsinform sier på sine sider: “Det er noenlunde de samme tendensene (i Russland) som i Kina som utløser kjøp av pels. Det er et behov for å uttrykke status og rikdom.”(16)

Pelsbransjen i endring

Da pelsbransjen på 1990-tallet begynte å slite med imaget om pels som et utdatert og dyrefiendtlig plagg, begynte de å selge produktene sine på nye måter. Bransjens svar på den etisk bevisste trenden, og forbrukere som ikke ønsker å bidra til dyrs lidelse, var å lure sine varer inn på markedet. Pels ble maskert i produktet - farget, barbert og manipulert slik at det knapt var mulig å se forskjell på ekte og kunstig pels.(17)

Allerede på 1990-tallet ble 90 % av alle reveskinn brukt til pelsdetaljer.

Pelsdetaljer var en annen måte å ufarliggjøre pelsbruk på. En liten pelskrage virker mindre iøyenfallende på kjøperen, som i farten kanskje ikke tenker på at kjøpet av den lille kragen er med på å besegle dyrenes skjebne i like stor grad som kjøpet av en hel pelskåpe. Allerede på 1990-tallet ble 90 % av alle reveskinn brukt til pelsdetaljer.(18) Idag sier bransjens talspersoner i Norge at de selger ca. 50 % av pelsen i “vanlige” klesbutikker, og at størstedelen av pelsen går til nettopp detaljhandel.(19). Imidlertid lukkes også dette markedet for pelsen ettersom stadig flere klesbutikker offentlig tar avstand fra bruk av ekte pels.

Kanin i internasjonal pelsindustri

Mye av pelsen man har sett i butikker de siste årene er kaninpels. Kaninpels har lenge vært sett på som et upopulært alternativ til den øvrige pelsoppdretten, og kaninpelsen har ikke blitt sett på som sofistikert nok til moteplagg. Mange har ansett kaninpels for å være et “biprodukt” av kjøttproduksjon. Men en ny undercover-avsløring viser at det er nettopp kaninpelsen som benyttes stadig mer i motebildet, på grunn av tilgjengeligheten og de lave kostnadene - som gjør at pelsbransjen kan bruke store mengder pels til prøving og feiling med farging, mønstre og andre kjemiske prosesser.(20) Kaninpelsen dukker opp så godt som ugjenkjennelig - nettopp i de dyre merkene som fortsatt velger å bruke pels.

Kaninoppdretterne har konstruert egne raser til bruk for produksjon av pels. Der det henholdsvis er kaninrasene «rex» og «hvit hare» som er de mest typiske “pelsrasene” i Europa, har franske oppdrettere også skapt og tatt patent på sin egen rase, «Orylag».(20) Hele 60% av en Orylag-kanin brukes til pels, mens de resterende 40% brukes til kjøttproduksjon.(20) Det er et bevisst valg fra oppdretternes side å drive kombinert produksjon, for nettopp å opprettholde inntrykket av at pelsen er et “biprodukt”. Men pelsen er tvert imot hovedproduktet. Orylag-oppdrettet har siden slutten av 80-tallet vært spesielt rettet mot moteindustrien, og undercover-avsløringen nevner bl.a. motehusene Fendi, Chanel og Dior som utgjør den sterkeste kundegruppen av Orylag-kaninen.(20)

Flere gårder i Norge driver også kaninoppdrett, ca. 400 søker tilskudd for kaninoppdrett årlig.(21) Norsk kaninskinn selges også på skinn-auksjonene i Danmark, selv om flesteparten av kaninskinn fra Skandinavia kommer fra Danmark (10 000 i 2002).(22) Myndighetene har ikke full oversikt over norsk kaninpelsproduksjon.

Samfunnsøkonomi og pels

Markedsverdien for all norsk pels som ble produsert i 2004 var 277 millioner NOK.(2) Som nevnt er det kjøpekraften i Russland og Kina som styrer inntektene til norsk pelsproduksjon. Inntektene per bruk er ikke høye - og ble beregnet til ca 150 000 i 2000.(23)

En undersøkelse fra 1997 viste at bare 36 % hadde pelsdyr som hovedinntekt, den vanligste kombinasjonen var å ha sauer og pelsdyr (35 %) eller melkeproduksjon og pelsdyr (23 %).(3)

Årlig statsstøtte på 1990-tallet var ca. kr. 70-80 millioner, med et synkende antall farmer var støtten i 2008 ca. 50 millioner.

Næringen er avhengig av subsidier. Årlig statsstøtte på 1990-tallet var ca. kr. 70-80 millioner,(3) med et synkende antall farmer var støtten i 2008 ca. 50 millioner.(24) Støtten gis som tilskudd til pelsdyrfôrlag, tilskudd til avløsere og investeringsstøtte.(3) En NILF-rapport fra 2000 slo fast at lønnsomheten i næringen har vært svak, og bidratt til at sysselsettingen har vært lav. Det var kun snakk om 661 årsverk i næringen i 2000.(23) Forskerne antok da at dette var et minimumstall, men antall årsverk da NILF gjennomgikk tallene i for 2007 var gått ned til 583 årsverk, og antall farmer synker stadig.(24) Verdien av pelsnæringen distriktspolitisk er dermed tvilsom.

Bak pelsoptimismens kulisser

Fra bransjen begynte å slite på 90-tallet og frem til idag har det pågått en PR-kamp fra pelsbransjens side, om å fremstille pels som et moteriktig og fremgangsrikt plagg. Man forbauses hver høst over at motejournalister tradisjonen tro har trykt pelsbransjens pressemeldinger om “Pels på catwaken” eller “Pels inn i varmen”, samtidig som pels har blitt stadig mer upopulært blant forbrukere i Europa, og klesbutikker nekter pelsen adgang til sine butikkhyller.

Sitatene under viser hvordan pelsbransjen gjennom hele det nedadgående 90-tallet forsøkte å male et positivt bilde av bransjen, mens tonen innad var en ganske annen:

1990

“Det riktig svinger rundt minken denne sesongen.” Karin Sand i pelsbransjens informasjonstjeneste (Dagbladet, 06.02.1990)

“Prisene er nå så lave at oppdretterne ikke kan regne seg lønn for innsatsen [...] En voksende antikampanje fra dyrevernhold er også i ferd med å bli et problem.” Tellef Åmdal i Vest-Agder Pelsdyralslag, (Fædrelandsvennen, 20.02.90)

1991

“Milde vintre og aksjonsvillige verneorganisasjoner til tross. Pelsen er på full fart tilbake i motebildet.” Journalist Marit Holm (Vesterålen, 05.09.1991)

“Sesongen startet særdeles svakt, og det må nok erkjennes at etter desember-auksjonene var problemene i mange auksjonsselskaper særdeles vanskelige, og usikkerheten med hensyn til framtidig strategivalg stor.” Administrerende direktør Einar Storsul (Pelsdyrbladet nr. 4-1991)

1992

“Pelsomsetningen i Europa har tatt seg ganske godt opp.” Direktør Einar Storsul i Norges Pelsdyrlag (Aftenposten, 06.01.1992)

“Halvparten av Norges pelsforretninger er truet av konkurs. Det viser en undersøkelse kredittinformasjonsfirmaet Soliditet har gjort for Dagens Næringsliv.” Journalist Jarle Aabø (Dagens Næringsliv 24.11.1992)

1993

“Det går mot en god sesong for pelsdyroppdretterne i landet.” Journalist Sander Pettersen (Harstad Tidende, 13.11.1993)

“Næringen er i dag inne i en dyp krise … Jeg tror vi må se for oss en lang periode med fortsatt lave priser (5-10 år).” Høyesterettsadvokat Helge Tofte (Norsk Pelsdyrblad, nr. 3-1993)

1994

“Det virker som det er akseptert å gå med pels igjen.” Leder i Vesterålen Pelsdyravlslag (Vesterålen, 12.10.1994)

“Fra toppnivået sist vår har prisen på reveskinn gått ned minst 20 prosent.” Markedsdirektør Hans Sørensen, Oslo Skinnauksjoner (Dagens Næringsliv, 05.12.1994)

1995

“I motebildet på verdensbasis er pels på oppadgående kurs.” Pelsforhandler Astrid Stillander (Harstad Tidende, 27.10.95)

“Dagens situasjon på det internasjonale pelsmarkedet kan generelt oppsummeres ved at salg av pels til forbruker er synkende.” Markedsdirektør Hans Sørensen (Norsk Pelsdyrblad, nr. 7/8-1995)

1996

“I det hele tatt er det ganske mye pels å se (i motebildet)”. Moteukens Lisbeth Larsen (Avisen Telen 18.01.96)

“Det er nedslående å lese alle nyttårskommentarene fra presidentene i de ulike pelsdyralsorganisasjonene. De er alle som én misfornøyde med minkskinn-prisene og bekymret for reveskinn-prisene. Det er hardt å måtte innse at både 1994 og 1995 må føyes inn i rekken av år da minkskinn-prisene ikke engang dekket produksjonskostnadene.” Gunnar Jørgensens lederartikkel (Scientifur nr. 1-1996).

1997

“Motebransjen har igjen lagt seg flat for minken [...] Moteskapere og skuespillere står fram og hyller pelsen som et naturlig plagg [...] Det er svært få mennesker som er imot etterhvert.” Karin Sand i Pelsinform (Fædrelandsvennen, 27.01.1997)

“Markedssituasjonen skaper problemer både for oppdrettere og kjøpere.” Administrerende direktør Einar Storsul (Norsk Pelsdyrblad, nr. 4-1997)

1998

“Pelsen er kommet inn fra kulden. Etter utstøtte år er den tilbake på motevisningene.” Journalist Gitte Johannessen (NTB, 19.10.1998)

“I likhet med siste år har såkalte dyrerettighetsorganisasjoner i Finland, Norge og Sverige vært ekstremt aktive.” (Norsk Pelsdyrblad, nr. 11-1998)

1999

“Etter mange år med halen mellom bena, er pelsen tilbake i motebildet.” Journalist Sissel Hoffengh (Dagsavisen, 13.03.1999)

“Pelsdyrnæringen i vårt land har tatt de største prosentvise reduksjonene i produksjonen sammenlignet med de andre nordiske landene [...] Nå tåler vi knapt en ytterligere reduksjon om vi skal makte å bevare vår infrastruktur.” Administrerende direktør Einar Storsul (Norsk Pelsdyrblad, nr. 2-1999)

2000

“Pels er mote som aldri før.” Grethe Kverme, Pelsinform (Norsk Pelsdyrblad, nr. 3/2000)

“Det siste året i det gamle århundret skulle vise seg å bli et historisk dårlig år for pelsdyroppdretterne, da skinnprisene knapt dekket fôrkostnadene.” Leder Odd Harald Nordsveen (Norsk Pelsdyrblad, nr. 1-2000)

Kilder: 1)”Sluttrapport. Nasjonalt tilsynsprosjekt 2009. Velferd for pelsdyr.”, Mattilsynet, 2009; 2) Risk assessment concerning the welfare of animals kept for fur production, Opinion of the Panel on Animal Health and Welfare of the Norwegian Scientific Committee for Food Safety (VKM), 2008; 3) ”Analyse av den Norske Landbruksstøtten”, Godli et al., Norsk Institutt for Landbruksøkonomi (NILF), 1998 (oppdrag fra Dyrebeskyttelsen Norge); 4) “Aktuelle tall 2008″ og “Aktuelle tall 2009″, Norsk Landbrukssamvirke,www.landbruk.no; 5) Statistisk Sentralbyrå, Årbok 2008, tabell 349 “Pelsdyr og tamrein”; 6) “Danmark vil forby reveoppdrett”, www.TV2nyhetene.no, 10.11.2008 (http://www.tv2nyhetene.no/dokument2/danmark-vil-forby-reveoppdrett-2379151.html); 7) “Fakta om pelsdyrhold i Norge”, hefte fra Norges Pelsdyralslag, 2001; (8) “The late 1970s and the early 1980s were certainly the glory days of the modern fur trade. Since the 1987 market crash, it has often been difficult to find a willing fur buyer regardless of how low the prevailing prices.” (The Trapper and Predator Caller, September 2002); 9) The Welfare of Animals Kept for Fur Production - Report of the Scientific Committe on Animal Health and Animal Welfare”, European Commission, 2001; 10) http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/magazine/4603032.stm; 11) Sandy Parker Report, Vol. 32, Issue 36, November 17, 2008; “Slowing Economy Pelts The Global Fur Business”, The Wall Street Journal, 12.02.09; http://www.irishfur.com/Socio-Economic.htm (2004); 12) http://www.smp.no/article/20090828/NYHETER/29192793 og norpels.no; 13) Norges Pelsdyrblad nr. 7/8, Juli/August 2001; 14) “Fashion Victims - an inquiery into the welfare of animals on fur farms”, Carol McKenna, WSPA,1998; 15) www.originassured.com; 16) http://www.pelsinform.no/presse/pelsformenn-20031017/index.html; 17)”Pelshåndbok”, Norges Pelsdyralslag, 1988; 18) “The Fur Inquiery”, WSPA, 1996; 19) Morten Sauer, leder i Pelsinform, i “På pelsen”, Universitas, 2008-10-29; 20) “The reality of commercial rabbit farming in Europe”, CAFT, 2008; 21) “Produksjonstilskudd i jordbruket”, Statens Landbruksforvaltning, 2009 (http://32.247.61.17/skf/prodrapp.htm); 22) Danske Skinnauksjoner, personlig meddelelse per telefon nov. 2002; 23) “Pelsdyrnæringens distriktsmessige betydning”, Hovland et al., NILF, 2000 (oppdrag fra Dyrebeskyttelsen Norge); 24) “Pelsdyrholdet i Norge - utvalgte emner”, Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forskning (oppdrag fra Dyrevernalliansen og Dyrebeskyttelsen Norge), oktober/november 2008;