Pelsfarmen

Ideen om å holde dyr innesperret i bur for å ta livet av dem for pelsens skyld, ble vakt på slutten av 1800-tallet. Selv om den første revefarmen dukket opp i Norge i 1914, ble næringen etablert først i 1920-30 årene (1).

Mink og rev ble i størst grad pelsindustriens ofre - disse artene utgjør hoveddelen av dyr på norske farmer. Men med økende fokus på at mink og rev lider i bur, har pelsindustrien i flere land gått over til å utnytte kaniner, som nå i stor skala tas livet av i internasjonal pelsproduksjon. På verdensbasis har også chinchilla, ilder, mårhund og nutria blitt satt i bur for pelsens skyld.

Reven - innestengt omstreifer

Revenes liv på farmen

Revene på farmen sitter alene eller to og to i bur av netting. Hvis de sitter alene er gulvflaten 0,8 m2. (2) Hvis det er to avvente valper i samme bur skal arealet være 1,2 m2 - og en halv kvadratmeter ekstra per valp i tillegg. (2) Mor med ungekull sitter i bur som er 2 m2 i gulvflate, og har en trekasse festet på buret. (2) Alle burene er laget av netting, og skal etter nye forskrifter ha en høyde på 75 cm. Burene står i lange rekker, gjerne i skur som er åpne på sidene. Bortsett fra seks nakne nettingflater, skal burene fra 1 januar 2009 inneholde en nettinghylle og et “aktivitetsobjekt”, d.v.s. en pinne, gammel sko el.l. (2)

Et bur med en pinne gir åpenbart ikke dyrene mulighet for naturlig utfoldelse. Tvert i mot får de ofte sykelig adferd av det monotone livet: Opptil halvparten av førstegangsfødende sølvrevtisper ammer ikke opp ungene sine - noen biter ihjel valpene. (3) Når mange dyr trenges sammen som på pelsfarmen, blir det også lett aggresjon mellom dyrene - og de får bittskader. Selvskading er også sett på pelsfarmer - dyr som i frustrasjon biter seg selv, eller biter og graver i nettingen slik at de får sår og skader.(4) Et annet tydelig tegn på mistrivsel er utviklingen av tvangsadferd som f.eks. vandring langs burveggen, eller rent apatisk adferd hvor dyret sitter ubevegelig lenge av gangen. (4) EUs vitenskapskomitè publiserte i 2001 en omfattende rapport om tilstanden for dyr på pelsfarmer - rapporten var i stor grad basert på observasjoner på norske farmer. EUs Vitenskapskomitè slo fast at bur ikke tilfredsstiller revenes behov: “The report concludes that the typical fox cage does not provide for important needs of foxes.”(5)

EUs Vitenskapskomitè slo fast at bur ikke tilfredsstiller revenes behov: “The report concludes that the typical fox cage does not provide for important needs of foxes.”

Inseminering skjer i mars. Det foregår ved at revehunnen gripes rundt nakken med en metalltang. Brunst fastslås ved hjelp av brunstmåler - en type “termometer” som stikkes inn i dyrets kjønnsåpning. (5) Valpene fødes i april/mai. Det er bare moren som har kontakt med valpene. For reven er dette en unaturlig situasjon sammenlignet med familiegruppene i vill tilstand. Ungene skilles fra moren etter avvenning - ca. 7 uker. Valpene drepes når de er ca. 6-7 måneder gamle. (5) Mor- og far-dyrene lever til de er ca 5-6 år før de tas livet av.

Rev drepes med elektrisitet - ved at elektroder føres inn i munn og endetarmsåpning og strømmen settes på. (2) Denne metoden er forbudt i flere land og den Amerikanske Veterinærforeningen karakteriserer metoden som uforsvarlig. (6) Den norske vitenskapskomiteen (VKM) kommenterte i 2008 avliving av rev i en rapport, og innrømmer at metoden medfører “alvorlige konsekvenser” dersom reven ikke blir bevisstløs umiddelbart. (6) VKM sier videre at det trengs “mer forskning” på hvilke strømstyrker som gjør reven bevisstløs fort, og at stress og ubehag forbundet med håndtering av reven før avliving er betydelig. (6) På tross av dette, konkluderer VKM med at avliving ved strømstøt er “akseptabelt”, selv om de mener man bør undersøke muligheten for bedøvelse først. Oversatt til klartekst betyr dette at rever risikerer å dø med sterke smerter, og at Norge bruker en metode som anses som uforsvarlig i flere andre land.

331 pelsdyrfarmer er i drift i Norge (per juni 2009), av dem oppdretter 176 farmer rever.(7) Det er ca. 62 000 rever som permanent lever på farmene, d.v.s. ca. gjennomsnittlig 350 tisper på hver farm.(7) Dette er større enheter enn for ti år siden.(5) I 2008 ble 230 000 rever drept i Norge.(8)

Revenes opplevelse av farmen

En revunge som fødes på en pelsfarm erfarer negative opplevelser fra første stund. Mens revunger som lever i frihet begynner å utforske verden rundt seg allerede få uker gamle, har revungene i pelsfarmen knappe to kvadratmeter med nettinggulv å “utforske”. Nettingen i seg selv er et problem for valpene, som ofte ikke klarer å bevege seg uten at beina faller igjennom underlaget. Istedenfor å utvikle kroppsbeherskelse gjennom lek slik normale valper skal, strever valpene i buret med å klare hvert skritt og opplever aldri hvordan det er å gå normalt. Mens revunger i frihet bruker alle sine sanser - graver i jorda, snuser gjennom gresset, gnager på pinner; ser, lytter og lærer - opplever revunger i bur at de aldri får utfolde seg. Mens revunger i det fri leker intenst og viltert, opplever valpene på farmen at uansett hvilken normal bevegelse de prøver å utføre, blir de begrenset av nettingvegger. Det bygger seg opp en frustrasjon allerede mens dyrene er små.

Som svar på frustrasjonen blir dyr enten passiviserte og resignerte, eller de begynner å utføre adferd som er et utløp for deres frustrasjon(9): Slik adferd kalles stereotypier - meningsløse og monotone tvangsmønstre erstatter den varierte, foranderlige adferd med en hensikt bak, som man ser hos normale dyr både i lek og alvor. (9) Dyr som utfører tvangsadferd, som sirkling i buret, graving og biting i nettingen, kasting på hodet m.m. viser et tydelig tegn på at de lider, og at frustrasjonen over å ikke kunne få gjøre det de har behov for er en psykisk belastning. Men dyr som isteden bare sitter eller ligger stille i buret, er ikke “rolige” eller “koser seg”, slik man gjerne hører fra farmerne. Disse dyrene lider like mye under manglende utfoldelse, men de har en annen og mer passiv måte å reagere på lidelsen. (10) Mangel på adferd er like viktig som utført adferd, for å vurdere hvordan et dyr har det: (11) En rev som ikke lenger prøver å springe fordi det aldri nytter, er ikke et lykkeligere dyr enn en rev som tvangsmessig kaster seg frem og tilbake i buret, fordi det er alt buret tillater.

Mens revunger i det fri leker intenst og viltert, opplever valpene på farmen at uansett hvilken normal bevegelse de prøver å utføre, blir de begrenset av nettingvegger.

I buret er det lite igjen av en normal vilter revunge, og når reven vokser opp er det lite som minner om en normal voksen rev med dens sosiale adferd, nysgjerrighet, problemløsingsevne og fleksibilitet. Dyret i buret fremstår som “mindre sammensatt” fordi buret setter begrensningene for så godt som alle typer adferd. Men revens behov og evner er ikke vesensforskjellige fra en fri rev.

Opplevelsen av buret er opplevelsen av å aldri kunne bevege seg normalt, ikke kunne danne normale sosiale relasjoner til andre rever eller kunne knytte nære bånd til andre rever. Både rødrev og fjellrev lever i parforhold, og valpene lever av og til lenger sammen med foreldrene slik at det dannes en familieflokk. Rever som mister sin make reagerer sterkt - de leter etter og kaller på den som er borte. (12) På pelsfarmen har revene ikke anledning til å knytte nære følelsesmessige bånd til andre dyr selv om de har et sterkt behov for dette, valpene tas fra moren når de kun er 7 uker gamle, og hun har ingen make å ta hånd om valpene sammen med. Det er heller ikke snakk om å “ta hånd om” - i buret får ikke revemoren mulighet til å lære ungene ferdigheter, leke med dem og være en “normal mor”. Hun er i en situasjon hvor frustrasjon og stress over egne udekte behov i seg selv er nok. Valpenes behov kommer i tillegg. For noen mødre gir frustrasjonen seg utslag i en tragisk aggresjon mot egne valper - og valpene blir hjelpeløse ofre for morens lidelse: Revemødre som dreper eller skader valpene sine er ikke uvanlig på pelsfarmer.(5)

Farmrevens liv kan oppsummeres i negative opplevelser: Frustrasjon over adferd og behov som ikke får utløp; stress over å være ute av stand til å flykte eller kontrollere sin situasjon; redsel for mennesker og for å bli fanget inn; ubehaget av å leve på hard netting hele livet; smerte fra sår, skader og nakketangen som brukes til å håndtere revene og smertene fra strømstøtene som ender revenes liv.

Minken - berøvet sin natur

Minkenes liv på farmen

Minkens burtilværelse er lik revens - netting i vegger, gulv og tak. En voksen mink, en voksen mink med unger eller to ung-mink har samme størrelse på buret; 0,27m2. (2) For bur med flere ungdyr i, skal det være 0,085 cm2 ekstra per dyr.(2)

Mink i bur har også klare tegn på adferdsforstyrrelser: Tvangsbevegelser er vanlig på minkfarmer. Rundt 15% av den våkne tiden på 6 timer i døgnet kan gå med til tvangsadferd. (3) Enkelte dyr kan drive med tvangsbevegelser nesten hele sin våkne tid. (3) I den største undersøkelsen som eksisterer om stereotypier hos mink, fant man at 31-85 % av tispene hadde slik adferd. (5) Minkene har også andre typer stereotypier som pelsbiting og selvskading. (5) Magesår, tannproblemer, og nyresvikt er vanlige sykdommer hos mink, dødeligheten er på 20% for valper og 5 % for voksne. (5) EUs vitenskapskomite konkluderer med at “In experimental conditions, farm mink show strong preferences for the opportunity to swim. The report concludes that the typical mink cage impairs mink welfare because it does not provide for important needs.” (5)

I den største undersøkelsen som eksisterer om stereotypier hos mink, fant man at 31-85 % av tispene hadde slik adferd.

Minkene blir håndtert ved at røkteren griper dem iført en lang tykk hanske, for å beskytte seg mot det redde dyrets forsøk på selvforsvar. Pelsvurdering av mink foregår ved at dyret settes i et bur hvor det ikke kan røre seg, og hvor taket kan klemmes helt ned til minken slik at pelsen stikker ut av gitteret. (1)

Minker drepes ved at man knekker nakken på dem eller med CO2-gass. (2) Med nesten 100 % av CO2 gass opplever dyrene svie/irritasjon i øyne og nese, og en følelse av kvelning i ca 30 sekunder.(6) På norske farmer er det ikke krav til at det skal være 100 % konsentrasjon, og dyrene opplever da lenger periode med kvelning. Vitenskapskomiteen (VKM) innrømmer at CO2 skaper “stress”, og er frarådet av European Food Safety Authorithy (som har med vurdering av europeiske dyrvernregler å gjøre), men synes likevel denne omstridte metoden er “akseptabel”.(6) Dette på tross av at overvåkingsorganet EFTA som gjennomgikk norsk praksis for avliving av dyr i 2006, ga Norge kritikk for avliving av pelsdyr, og konkluderte med at Mattilsynet ikke kunne dokumentere at de norske metodene ikke var til lidelse for dyrene.(13) Forskriftene tillater også at man dreper mink ved å knekke nakken på dem - etter å ha slått dem i hodet eller gitt dem strømstøt.(2) Det synes VKM er mer problematisk - de mener slag er uegnet fordi den som slår mange dyr etter hverandre nødvendigvis blir sliten, og risikerer å slå feil og isteden påføre dyret store skader selv om de er ved bevissthet.(6) VKM sier at de ikke er sikre på hvor sterk strømmen bør være for å bedøve minken, hvilket betyr at minkene risikerer å påføres sterke smerter. Konklusjonen er at mink i Norge drepes med metoder som påfører dem sterkt ubehag og er frarådet av ulike faginstanser.

I 2009 hadde 104 av totalt 331 pelsfarmer mink. (7) Det var 117 000 minktisper totalt i Norge, d.v.s. gjennomsnittlig 1125 tisper på hver farm. (7) I 2008 ble 660 000 minker drept. (8)

Minkenes opplevelse av farmen

Den eneste tiden hvor mink på pelsfarmer ikke opplever livet som overveiende negativt, er tiden når de rett etter fødselen ligger inne i redekassene og ennå verken kan se eller bevege seg. Så fort minkungene begynner å utvikle seg til aktive, nysgjerrige dyreunger, blir deres verden lukket og fattig. Potene tråkker gjennom nettingen, det er ingenting å utforske eller leke med, ingen steder å røre seg - og vann å svømme i, som viltlevende minkunger ser så fort de stikker snuten ut av hulen der de er født, finnes ikke.

Hvordan opplever et dyr som i naturen er avhengig av vann, å aldri kunne svømme, dykke eller noensinne kjenne rennende vann over svømmehuden på beina? Industriell utnytting av dyr er bygget på et prinsipp om at det dyrene aldri har opplevd, trenger de heller ikke. Det finnes ikke belegg for å hevde dette. Tvert imot viser det seg at mink som aldri har sett vann, søker seg rett til vann hvis de kommer ut i naturen, og at mink i bur bruker mye energi på å få tilgang til en liten balje med vann, til tross for at denne på ingen måte gir minken de samme mulighetene som vann i naturen.(14) Minken på pelsfarmen lever uten å oppleve sitt rette element noensinne. Hvordan føles det egentlig å hele livet være uten noe som man er laget for å leve med?

Minkene lever også uten mulighet til å få utløp for utforskertrang og aktivitetsbehov. I naturen er de konstant aktive og utforskende i sin våkne tid. I buret er de avskåret fra å kunne røre seg normalt, avskåret fra andre opplevelser enn å kjenne nettinggulv under føttene eller ligge i en trekasse. Minkene viser at de opplever frustrasjon over et liv i konstant begrensning, ved at stereotyp sveiving med hode og kropp, eller løping frem og tilbake langs nettingveggen, er et vanlig syn på pelsfarmer.

Hvordan opplever et dyr som i naturen er avhengig av vann, å aldri kunne svømme, dykke eller noensinne kjenne rennende vann over svømmehuden på beina?

Selv om mink i pelsfarmer opplever hver eneste dag at de ikke kommer noen vei, at det aldri er en utgang, aldri mer plass en en tredjedels kvadratmeter, ser man ofte at de prøver å bite eller grave i nettingen. De fester tennene i gitteret, rykker i det, skifter grep om metallet igjen og igjen. Hvis buret blir ødelagt, eller hvis det er en større glippe enn vanlig mellom to metalltråder, kan man se at minkene prøver iherdig å komme seg ut nettopp der. De er født innestengt, de blir alltid overvunnet av hindrene som omslutter dem, og likevel prøver de gang på gang å unnslippe stengslene.

Opplevelsen av å være stengt inne kombineres med opplevelsen av å aldri være i fred. Minkene er solitære dyr som voksne, de har store territorier og flere titalls huler og hi som er bare deres, hvor de kan være i fred for forstyrrelser. På farmen må de være stadig på vakt. Det er alltid lukten, lyden og synet av andre dyr hvor de enn vender seg. De kommer ikke unna, de kan ikke gjemme seg.

Stresspåvirkningen og frustrasjonen kan bygge seg opp til aggresjon i dyrene; når det er andre dyr overalt hvor de snur seg, og valpene begynner å bli så store at burveggene trenger seg på i enda større grad, kan de skade hverandre. Så blir de også gående med smertene etter avbitte ører og sårfylte hudpartier. Noen av dem har også indre smerter - magesår som forverres av stress (5), nyresmerter (5) eller smertefulle tannkjøttskader (5).

De aktive små dyrene viser ofte sin frustrasjon tydelig og utagerende. Men også mink kan “gi opp”, og bli passiviserte skygger av sine ville slektninger. Og til slutt forsvinner livet, etter at de har blitt grepet rundt kroppen og holdt hardt fast mens en stikkende gass tvinger seg inn i nese og munn, og de kjenner at de slipper opp for luft.

Kaniner - pelsbransjens lavmælte offer

Kaninenes liv på farmen

Utnyttingen av kaniner til slakting og pelsproduksjon ble i Norge først organisert i 2001 med opprettelsen av næringsorganisasjonen “Norsk Kanin”. Deres mål er å “fremme og styrke bruken av kaninprodukter basert på norske råstoffer”. (15) Det finnes ca 400 gårder med kaninoppdrett i Norge. (16) Ennå føres det ikke noen norsk statistikk på antall kaniner som oppdrettes hovedsakelig for pelsens skyld, men man vet at skinn blir solgt til pelsauksjonene, i tillegg til at pels av kanin brukes lokalt til produksjon av klespynt, leketøy, og pyntegjenstander. (17)

Hvordan kaninene lever på farmen er overlatt til oppdretteren å bestemme.(18) De fleste velger å ha kaninene i netting- eller trebur som ofte ikke tillater dyret annen bevegelse enn å snu seg. Anbefalte mål fra Danmarks Kaninavlerforening, som også Norsk Kanin har tett samarbeid med, er ca. 60 cm høyde og ca 1 m2 gulvflate for en kaninhunn med ungeflokk. (19) Bur for enkeltkaniner har ofte et areal på mindre enn en halv kvadratmeter. (20) Som Stortingsmeldingen om dyrevelferd påpeker: “Burene er ofte for små eller for lave til at kaninen kan få et normalt bevegelsesmønster, som innbefatter raske hopp og å sitte oppreist på bakbeina.” (18) Videre påpekes det at: “Det forekommer at kaninmødre forsømmer eller dreper eget avkom. Dette er gjerne knyttet til sjukdom eller stressreaksjon hos mora.”(18)

Som Stortingsmeldingen om dyrevelferd påpeker: “Burene er ofte for små eller for lave til at kaninen kan få et normalt bevegelsesmønster, som innbefatter raske hopp og å sitte oppreist på bakbeina.”

Kaninpelsen man ser i norske butikker kommer imidlertid først og fremst fra det store internasjonale markedet - og kaninene kommer her hovedsakelig fra Italia og Frankrike. Disse kaninene holdes også i små bur av metall med en industristandard på 60cm x 40cm x 30cm.(21) De fleste kaninene blir holdt i grupper i samme bur, men adskilles når de når moden alder for reproduksjon. For kaniner som holdes i eget bur, er plassen tilsvarende to A4-ark. Burene er stablet ved siden av hverandre med nettingbunn, der store dynger med ekskrementer samler seg under burene og blir kun ryddet opp et par ganger i året -på samme vis som på pelsfarmer for mink og rev. (22) Etter 20 ukers levetid blir kaninene slaktet. (21) I løpet av sitt korte liv, kan en og samme kanin bo på forskjellige pelsfarmer, og sendes til nye ”stasjoner” som f. eks benyttes til å fete opp dyret før slakt. (21)

Kaninene sendes stablet i bokser i tusentall til slaktehusene, der mange omkommer på veien. Når de omsider når slaktehusene blir de hengt opp ned etter bena, bedøvet med elektrisitet og stukket i hjel i halsen. (21) Det finnes kaninslakterier i Norge (22), men mange kaniner slaktes dessuten på gården. (15) Kaninslakteriet bedøver dyrene med elektrisk strøm og skjærer halsen med kniv slik som i de utenlandske slakteriene. (18). Ved privat slakting blir kaniner slått i hodet (17), eksempelvis med metallrør eller trekubbe, deretter stikkes også de i halsen med kniv som ledd i flåing.

Kaninenes oppelvelse av farmen

Kaniners opplevelser er lette å overse. Mens det gjerne påpekes at rev og mink er rovdyr, som har behov for å jakte og bevege seg over store strekninger, er kaninene typiske “byttedyr”. Noen sitter dessverre med oppfatningen om at “byttedyr” har det “greit” så lenge de ikke blir bytte for noen. Et dyr som har utviklet en stor varhet og forsiktighet for å unngå skogens farer, vil imidlertid oppleve det som en stor påkjenning å sitte innesperret i et bur og aldri kunne gjemme seg eller flykte fra det de med rette opplever som nettopp rovdyr; menneskene. Kaniner i bur på pelsfarmer viser en ekstrem grad av frykt, som sitter i dem lenge selv om de skulle bli tatt vekk fra disse omgivelsene.(23)

Dyr som må være raske for å overleve, har også et stort behov for aktivitet for å føle seg vel. Kaniner i bur opplever at de aldri klarer å gjennomføre normale bevegelser som hopp, sprang, eller rett og slett bare å reise seg på bakbeina for å få oversikt. Essensielle basale adferdsbehov som å grave og gnage opplever de aldri å få utløp for. De stanger i nettingvegger uansett hvordan de forsøker å bevege seg. Men der mange minker eller rever reagerer med stereotyp vandring når frustrasjonen over begrensningene bygger seg opp, ser man ofte at kaniner isteden velger passivitet og nedstemthet under de samme begrensningene. Kaninene sitter gjerne stive og sammenkrøpet i buret, og viser aggresjon også mot hverandre, til tross for at de i sin natur er sosiale dyr.(23) Hos noen kaniner sees imidlertid også samme stereotype mønster som hos rovdyr; gnaging på nettingen og tvangsmessig sirkling.

På grunn av aggresjonen som oppstår av frustrasjon og redsel hos kaniner i bur, blir de voksne dyrene ofte holdt alene. Som flokkdyr opplever kaninene dette som svært negativt, og de blir gjerne apatiske, passive og nedstemte også av dette. Dyrene kommer i en umulig situasjon, hvor de på den ene siden lider av å være isolert og alene, men på den annen side ofte føler sinne, frustrasjon og aggresjon dersom et annet individ settes inn til dem fordi deres behov for individuelt rom krenkes.

Fordi kaniner som har det vondt gjerne fremstår som passive og “rolige”, er det også vanskelig å oppdage at kaninene er syke. De kan ha store smerter av tannproblemer og fordøyelsesproblemer (18) uten at noe oppdages før de ligger døde i buret. I et metallbur hvor de ikke har tilgang til naturlig materiale (røtter, kvister m.m.) å gnage på og heller ikke har ubegrenset tilgang på riktig mat (fiberrikt gress/tørket gress, samt egen-koprofagi) slik de har i naturen, er de utsatt for begge deler. Kaniner i bur viser også alvorlig mistrivsel ved at de tar mangelfullt vare på ungene sine, og viser aggresjon mot dem, noe som er svært unaturlig. (24) Avlskaniner som har sittet i bur flere år, har problemer med å gå hvis de tas ut av buret - både på grunn av underutviklede muskler, fordi de rett og slett aldri har brukt beina på en normal måte og fordi klørne deres har blitt overgrodd og hindrer normal fotstilling.(23)

Avlskaniner som har sittet i bur flere år, har problemer med å gå hvis de tas ut av buret - både på grunn av underutviklede muskler, fordi de rett og slett aldri har brukt beina på en normal måte og fordi klørne deres har blitt overgrodd og hindrer normal fotstilling.

Tross bur-kaninenes innelukkede og uttrykksløse fremtoning, opplever de både fysisk smerte, lidelse av isolasjon, frustrasjon over undertrykt adferd og vedvarende redsel. I deres siste døgn opplever de å bli trengt inn i transportkasser, hvor panikken over å ikke kunne røre seg og å ha andre dyr tett i tett, blandes med det fysiske ubehaget som en slik situasjon skaper. Noen dyr opplever å dø av sammenklemmingen i transporten. Når kaninene henges opp etter beina på samlebånd for å få strømstøt og derettes stikkes, skal det lite innlevelse til for å forstå at de forlater denne verden med sterk frykt som den mest dominerende følelsen av alle.

CAFT undercover-film fra europeisk kaninindustri, 2008:

Kilder: 1) “Risk assessment concerning the welfare of animals kept for fur production”, Akre, Hovland, Bakken & Braastad, Department of Animal and Aquacultural Sciences, Norwegian University of Life Sciences (UMB), 2008; 2) Forskrift om hold av pelsdyr, 1998-09-20 nr 901; 3) Uttalelse om pelsdyroppdrett, Rådet for dyreetikk, Landbruksdepartementet, 1994; 4) Broom DM et al., 1998, Report on the welfare of farmed mink and foxes in relation to housing and management, Cambridge University Animal Welfare Information Center; Wiepkema P R, 1994, Advice regarding the husbandry of fur animals-mink and foxes -in The Netherlands. Upublisert rapport fra Dutch Government; Mason, GJ. 1994, Tail-biting in mink (Mustela vison) is influenced by age at removal from mother. Animal Welfare 3:305-311; Wikman I et al., 1998, Stereotypier hos unga farmravar, Nordiske Jordbruksforskeres Forening seminar nr. 295; Jeppesen LL, 2000, Effects of early weaning and housing conditions on the development of stereotypies in farmed mink, Applied Animal Behaviour Welfare Science 68: 85-92; 5) The Welfare of Animals Kept for Fur Production - Report of the Scientific Committe on Animal Health and Animal Welfare”, European Commission, 2001; 6) Risk assessment concerning the welfare of animals kept for fur production, Opinion of the Panel on Animal Health and Welfare of the Norwegian Scientific Committee for Food Safety (VKM), 2008; 7) ”Sluttrapport. Nasjonalt tilsynsprosjekt 2009. Velferd for pelsdyr.”, Mattilsynet, 2009; (8) “Aktuelle tall 2008″ og “Aktuelle tall 209″, Norsk Landbrukssamvirke, www.landbruk.no; 9) Broom DM et al., 1998, Report on the welfare of farmed mink and foxes in relation to housing and management, Cambridge University Animal Welfare Information Center; Wiepkema P R, 1994, Advice regarding the husbandry of fur animals-mink and foxes -in The Netherlands. Upublisert rapport fra Dutch Government 10) “The biology of animal stress”, Moberg & Mench (ed.), CAB International, 2000; 11) “Dyras Atferd”, Per Jensen, professor i etologi ved Sveriges Lantbruksuniversitet, Landbruksforlaget, 1993.; 12) “The Emotional Lives of Animals”, Marc Bekoff, New World Library, 2007; 13) EFTA Surveillance Authority, Final report EFTA Surveillance Authority mission to Norway 24 to 28 April 2006 concerning animal welfare, 2006; 14) Mason GJ et al., 1999, Drink or swim? Using substitutability and physiological responses to frustrations to assess the importance og swimming-water for mink, Animal Welfare; Broom DM et al., 1998, Report on the welfare of farmed mink and foxes in relation to housing and management, Cambridge University Animal Welfare Information Center;15) “Norsk Kanin”s hjemmeside, http://home.no.net/norkanin, accessed 2002; 16) “Produksjonstilskudd i jordbruket”, Statens Landbruksforvaltning, 2009; 17) Danske Skinnauksjoner, personlig meddelelse per telefon nov. 2002; 18) “Stortingsmelding nr. 12 (2002-2003) om dyrehold og dyrevelferd”, Landbruksdepartementet, 2003; 19) Danmarks Kaninavlerforenings brosjyrer om pels, slagt og bur, tilgjengelig på deres hjemmeside, www.kaniner.dk; 20) Observasjon av burmål på Landbruksutstilling Norge 2001; 21) “The reality of commercial rabbit farming in Europe”, CAFT, 2008; 22) www.norskkanin.no, accessed 2009; 23) Personlig observasjon av kaniner tatt fra pelsfarm, i semi-naturlige omgivelser, veterinær Siri Martinsen, 2006-2008; 24) http://www.norskkanin.no/Hvitland.htm, oktober 2009.