Forside > Informasjon > Pelsdyrene

Pelsdyrene

Dyrene som utnyttes i pelsindustrien i Norge er først og fremst minker og rever – det som pelsindustrien kaller “sølvrev” er egentlig en rødrev, mens “blårev” i fangenskap tilsvarer fjellrev. Det selges også kaninpels, og pelsfarmer som driver kaninoppdrett finnes i Norge.

Rødrevers naturlige liv

Rever har sterk bevegelsestrang og stort aktivitetsbehov. De kan foreta lange vandringer over store avstander. Men også når de holder seg over et forholdsvis mindre område, som når valpene er små, er de aktive og nysgjerrige dyr. Territoriet deres er fra en halv til ti kvadratkilometer.(1) Rødreven lever i skogen, men enkelte steder tilpasser de seg også et liv i parker og hager inne i by-områder.(2)

Også revenes hi vitner om stort plassbehov. Ofte bytter dyrene mellom flere hi, som kan bestå av underjordiske tunneler og innviklede ganger. Revene graver selv hiene slik de ønsker det, og velger gjerne en sandbakke nær eller i skogen, nær vann, og med åpent solfylt område foran hiet.(1) Et rødrevhi har ca. 3-9 utganger, og i tunnellene er det gjerne små rom hvor revene også kan ligge og hvile.(1) Til sammen kan et slikt hulesystem strekke seg over flere hundre kvadratmeter.(3) En gjennomsnittlig revefamilie har to store hi hvor ungene fødes og vokser opp, og i tillegg har de flere små hi som fungerer som hvileplasser spredt rundt i territoriet.(1)

I likhet med sin nære slektning, hunden, er reven et sosialt dyr: Dyrene kommuniserer bl.a. ved hjelp av et omfattende lydregister, ansiktsuttrykk og godt utviklet kroppsspråk. Tidligere trodde man at revene levde alene fordi de ofte jakter alene, og at hannen og hunnen i et revepar gjerne har sine separate personlige favoritt-steder der de hviler i løpet av en jakt-tur. Men rødrevene lever gjerne i livslange parforhold.(1) Familiegrupper er også en vanlig form for sosial organisering. Både mor, far og andre voksne rever i gruppen deltar i oppdragelse av og omsorg for valpene.(1) Familiegruppen består helst av en hann og en hunn som får unger, samt flere hunner, som er i slekt med foreldreparet og som ikke får egne valper – f.eks. døtre fra tidligere kull.(1) Slik som hos hundevalper, foregår læring gjennom lek, både når det gjelder sosialisering og jakttrening. Når de er ca. et halvt år gamle begynner valpene å se etter eget revir.(1)

Et rødrevhi har ca. 3-9 utganger, og i tunnellene er det gjerne små rom hvor revene også kan ligge og hvile. Til sammen kan et slikt hulesystem strekke seg over flere hundre kvadratmeter.

Rever som er knyttet til hverandre viser tydelig forstyrret adferd når de mister hverandre. Det er dokumentert at rever leter etter døde flokkmedlemmer, oppsøker dem og blir ved dem i lengre stunder.(4) Revene kan bli opp til ti år, det er ikke uvanlig at de blir opptil åtte år i skogsterritorier, mens gjennomsnittsalderen bare er 1-2 år i urbane strøk.(1, 2) Større rovdyr, hunder og først og fremst menneskers aktiviteter, som jakt og trafikk, er farlig for rever.

Desto mer variert et område er, desto mer attraktivt er det for rever:(1) Skog, eng, mark, sandbakker, vann, steinrøyser – rever setter pris på stor variasjon i sine omgivelser. Til og med menneskeskapte omgivelser lokker. Revenes nysgjerrighet og utforskertrang er sterk. En voksen rev vandrer ca. 10 kilometer hver dag, og bruker ca. 55% av døgnet på å jakte og lete opp annen mat. Rever spiser både smågnagere, fugler, amfibier, frukt og bær og rester etter andres mat. 35 % av døgnet hviler reven – mest på dagtid. 10 % av tiden er reven i aktivitet og bevegelse uten at det har med jakt eller matleting å gjøre – men rett og slett utforsking og lek.(1)

Revenes kroppsspråk og bevegelser ligner hunders – de gjør “lekebukk” for å invitere hverandre med på lek, de springer etter hverandre, lekesloss, lekebiter på samme vis som hunder.(4) Men revene har også sine artstypiske måter å bevege seg på – f.eks. under jakt på smågnagere, hvor de går i konsentrerte skritt mens de lytter etter gnagernes bevegelser, for plutselig å gjøre et høyt hopp og lande på byttet.(2) Disse “hoppene” gjør rever også under lek. Rever er svært raske når de løper, de er smidige og kan til en viss grad klatre, og er også flinke til å svømme.(5)

Rødrevunger i lek:

Rødrev på jakt:

Fjellrevers naturlige liv

Fjellrevene, eller polarrevene, har fått stor oppmerksomhet i Norge de siste årene fordi den norske bestanden er truet av utryddelse. De lever på den arktiske tundraen – både fjelltundra, og kyst- og innlandstundra – og territoriene deres er vidstrakte. Fjellrevens naturlige revir er 20-30 kvadratkilometer, men kan komme helt opp i 120 kvadratkilometer.(1)

Også fjellreven lever i livslange parforhold, men større sosiale grupper av rever oppstår særlig når de lever i gode områder med rik mattilgang. Under slike forhold flytter ikke nødvendigvis valpene langt avgårde fra foreldrene, men bygger isteden nye hi til seg selv ved siden av foreldrenes hi, slik at hiene kan bli svært omfangsrike og kompliserte “generasjonsboliger”.(1,5) Slike forseggjorte hi har man bl.a. funnet på Hardangervidda.(5) Fjellrevens hi har gjennomsnittlig 18 innganger, og en gjennomsnittlig diameter på 16 kvadratmeter for en “hi-enhet”, mens et helt hi-kompleks kan strekke seg over 650 kvadratmeter.(1)

Fjellrevens naturlige revir er 20-30 kvadratkilomter, men kan komme helt opp i 120 kvadratkilometer. Fjellrevene foretar av og til årstidsbestemte vandringer, og kan da vandre ca. 100 kilometer. De kan legge ut på vandring alene eller i par.

Både mor og far tar seg av valpene – og enkelte ganger er også voksne hunnrever uten egne unger med på ungestellet, f.eks. eldre søstre.(1) Avhengig av mattilgang kan et revepar få fra 1 til 11 valper. Når mattilgangen er liten kan hunnreven abortere flere fostre tidlig i svangerskapet.(1)

Valpene leker med hverandre og med de voksne, de er i intens aktivitet helt fra de våger seg ut av hiet ved ca. treukers alder. Fra de er fire til åtte måneder begynner valpene å venne seg til et selvstendig liv.(1)

Fjellrevene hamstrer mat, siden omgivelsene og mattilgang under naturlige forhold kan være svært skiftende.(1) De lagrer mat på en rekke steder innenfor sitt langstrakte revir, og må kunne stole både på god hukommelse og god nese for å finne igjen reservene. Selv om de foretrekker lemen, spiser de mye forskjellig – bær, sjøgress, insekter, larver, fugler og egg, fisk, morkaker fra seler… (1) Men ikke minst spiser de restene etter måltidene til større dyr som jerv, isbjørn og ulv.(1) Selv om disse større dyrene også kan være farlige for fjellreven, er det ikke sjelden de følger etter f.eks. isbjørner når de er på vandring.

Fjellrevene foretar av og til årstidsbestemte vandringer, og kan da vandre ca. 100 kilometer. De kan legge ut på vandring alene eller i par. De drar da fra hiet på høsten etter at valpene er blitt voksne, og ut mot kysten og isbelagte hav. Tidlig om våren kommer de tilbake til familiehiet.(1)

Når det gjelder kroppsspråk og sosial adferd i lek og alvor, skiller ikke fjellreven seg mye fra rødreven. De har de samme væremåter, men fjellreven tilbringer trolig mer tid i selskap med andre rever, særlig når de legger ut parvis på vandringer.

Fjellrevfamilie med lekende unger:

Minkers naturlige liv

En mink lever i naturen i territorier på ca. 2,5 km, og opptil 6 km, langs et vann eller kyststrekning.(1) Minken beskrives som en vannavhengig eller “semi-akvatisk” art, er en dreven svømmer og dykker på dybder opptil 7 meter.(1) Deres leveområder er alltid i tilknytning til vann, enten det er ferskvann, saltvann, elver, kystlinje eller myrområder. De har også flere fysiske trekk som understreker at vannet er deres rette element: De har svømmehud mellom tærne, blodårer som tilpasser seg kulde i føttene, pelsstruktur for å hindre varmetap når pelsen er våt – de er også det eneste mårdyret, i tillegg til oter, som kan svømme under vann.(1)

Minken er kjent for å være et aktivt, nysgjerrig og oppfinnsomt dyr. (6) De har et bredt register å spille på når det gjelder overlevelse; de kan jakte i og under vann så vel som på land.(1) Dietten består av frosk, fisk, egg, fugl, små pattedyr, insekter og åtsler. Deres opportunisme viser seg også i valg av hjem. De overtar gjerne hi bygd av andre arter, eller finner seg til rette i naturlige huler under trerøtter eller i steinrøyser. Minken har mange hi som de aktivt bruker, 5-24 hi i ett mink-territorie er vanlig. Hiene må ikke være mer enn ti meter fra vann, og minken bruker det til å hvile, sove, spise og lagre mat.

Minken er en dreven svømmer og dykker på dybder opptil 7 meter. Deres leveområde er alltid i tilknytning til vann, enten det er ferskvann, saltvann, elver, kystlinje eller myrområder.

Voksne minker lever ikke i en sosial struktur, men holder seg mest for seg selv. De unngår synet og lukten av andre voksne dyr og ønsker å ha sitt territorium for seg selv. For å unngå konfrontasjoner patruljerer de territoriet jevnlig, særlig ved grensene, og luktmarkerer det grundig.(1) Hunn- og hannmink har bare sosial kontakt med hverandre i forbindelse med paringstid – og da er både hanner og hunner i kontakt med flere av motsatt kjønn.(1) Hvis det er mange mink på et sted og mangel på territorier, regulerer minkens natur at de ikke blir flere, siden hunnminken spontanaborterer.(1)

Ungene finner seg et eget territorium når de er 3-4 måneder gamle, men hunnmink kan bli hos moren til de er 11 måneder.(1) Så lenge de lever sammen er ungene svært knyttet til moren, og hun til dem. De fødes i mai, og syv uker gamle går de på jakt med mor. Hennes veiledning er viktig når de aktive ungene forbereder seg for et solitært liv. Det har eksistert ulike oppfatninger av om en hann og en hunn kan velge å leve sammen mens ungene oppfostres,(5) men generelt anser man nå at hunnen som oftest er alene med ungene.(1) Av og til drar ungene langt av gårde, opptil 50 km, for å finne et eget territorium, av og til velger de seg et område bare noen få km vekk fra moren. (1)

Selv om voksne mink ikke er sosiale, og derfor ikke bedriver sosial lek, er det observert at de gjerne leker på egen hånd, på samme vis som f.eks. katter gjør; de hopper, springer, manipulerer ting de finner og er også sett å skli i snøbakker.(5) En mink kan leve opptil 11-års alder. (1)

Minkmor med sine to unger:

Kaniners naturlige liv

Kaniner lever normalt i områder med skog og eng.(5) De har et stort aktivitetsbehov, løper fort og hopper høyt. Og selv om disse egenskapene er en del av tilpasningen til livet som et jaget dyr med mange naturlige fiender, viser kaniner tydelig glede over fysisk utfoldelse også når de føler seg trygge.(7) Studier viser at de “tamme” kaninene som holdes i fangenskap for ulike formål har lik adferd som ville kaniner.(8)

Foto: www.moorhen.me.uk

Det naturlige levesettet er par, eller små grupper med flere par innad i gruppen.(5) I en slik gruppe kan det av og til være flere hunner enn hanner. En kaninkoloni består av mange slike par-grupper igjen, og opptil 70 dyr kan leve i samfunn tett på hverandre.(9) Kaniner som er venner eller par blir svært knyttet til hverandre, og ligger tett inntil hverandre eller snute mot snute, mens de vasker og steller hverandre.(5, 6, 7, 8, 9) Vennligsinnede sosiale aktiviteter og nærhet er viktig for kaniner, 70-80 % av tiden er de sammen med andre kaniner.(8) Konflikter oppstår sjelden med individer i samme gruppe, men kaniner som tvinges til å leve tett i fangenskap sloss voldsomt.(8, 9) Slosskamper i naturen er gjerne mellom hanner i forsvar av territorie, eller mellom hunner om retten til en hule. Hanner kan legge seg imellom når hunner sloss.(9) Som oftest flytter unge hanner ut og danner nye grupper, istedenfor å sloss, dersom det er for mange kaniner i et område.(9)

Vennligsinnede sosiale aktiviteter og nærhet er viktig for kaniner, 70-80 % av tiden er de sammen med andre kaniner.

Foto: www.moorhen.me.uk

Hvert par har sine private familiehuler som er tilknyttet andre kaniners huler i omfattende underjordiske systemer. Disse hulene ligger dypt under jorden, og det er her kaninene bor.(5) Ungene sine føder de imidlertid i en annen type huler – enkle hull som ligger nærmere overflaten.(5) Kaninmoren ligger ikke i denne hulen, men kommer til ungene for å amme dem 1-2 ganger hver natt. Ungene er både ute av stand til å se og gå.(5) Men moren forsvarer ungene fryktløst, og viser et stort sinne hvis de skulle være i fare.(7) Når ungene er 3 uker gamle begynner de å spise selv, og de begynner å bli voksne når de er fire måneder, selv om de ikke er fullt utviklede før ett år.(5) Ungene får gjerne melk til de er åtte uker, mens de er sammen med moren ute.(9) Ungene lærer av begge foreldrene, og følger etter dem så fort de er i stand til å bevege seg utenfor hulen der de er født. De er også sosiale med andre kaniner i gruppen, og tilbringer tid med dem.(9) Kaninungene er nysgjerrige, mens foreldrene er mer vaktsomme og “gjeter” ungene, eller advarer dem ved å stampe i bakken dersom de vil at de skal være mer forsiktige.(7)

Stamping som faresignal brukes også for å advare alle de andre kaninene i gruppen.(9) Kaninenes språk er ellers ikke overtydelig. Som “byttedyr” vil de ikke tiltrekke seg oppmerksomhet, og deres måte å vise f.eks. misnøye på er ikke tydelig og høylytt for utenforstående.(6) Kaninenes kommunikasjon er likevel full av små nyanser i kroppsspråk, og de lager også vennskapelige lavmælte gryntelyder til hverandre.(7, 9) Hvis en kanin blir tatt av rovdyr, skriker den høyt, noe som av og til får fienden til å slippe taket. Lukt er viktigere for kaniner enn syn i forhold til gjenkjennlese av familie- og flokkmedlemmer.(9) De gnir kinnkjertlene sine mot ting for å markere at det tilhører dem, og de markerer ungene i gruppen med urinlukt.(9)

Foto: www.moorhen.me.uk

Kaniner spiser gressarter, bomster, røtter, bark og lyng – og de må også spise en av to typer ekskrementer fra seg selv for at fordøyelsen skal fungere.(9) De tåler dårlig sterk varme og hviler gjerne i jordgroper, under busker, eller i hulene sine hvis det er for varmt.(9) De er mest aktive om natten – de eldre hannkaninene våger seg først ut, noen timer før solnedgang, og når det er mørkt kommer alle kaninene frem fra hulene sine.(9) Perioden når de er over bakken varer ca. 14 timer, og da bruker de 44 % av tiden til å gresse og finne mat, 33 % av tiden til å hvile eller sitte og observere; 13 % til aktiv bevegelse som hoppe, sprette og løpe og 10 % til andre aktiviteter.(9) Sosialt samvær foregår både i aktivitet, slik som lek, og i hvile, slik som å sitte sammen. Tamme kaniner i halv-frihet er også mer aktive om dagen, ca. 1/3 av dagen er de i aktivitet, og da bruker de 1/3 til å spise og gresse og 2/3 til å utforske, gnage, aktiv bevegelse og eventuell paring.(9) Kaniners fysiske aktivitet og lek er intensiv og dynamisk – de hopper høyt, kryper, spretter i sikk-sakk, løper raskt, gjør lange sprang, bråstopper og bråstarter, gjør “piruetter” og snur i luften.(9) De graver også som ledd i lek og utfoldelse – i tillegg til å grave etter røtter.(7, 8.) Gnaging er også en form for lek – og de kan kaste kvister og andre ting rundt seg.(7) Kaniner som føler seg trygge og komfortable ligger og hviler under busker eller i jordfordypninger, de strekker seg, ruller seg i sand, og kan også ligge og sole seg.(7, 9) Kaninene skifter mellom hvileperioder på flere timer og perioder med stor fysisk aktivitet. (8)

Selv om kaninene er små dyr, krever deres adferdsutfoldelse stor plass. Et normalt revir for et kaningruppe er 5 000 – 50 000 kvadratmeter (5 – 50 mål).(9) Dersom det er en koloni av kaniner som bor i samme område, blir området de bruker større.

Kaninmor med unger:

Kilder: 1) “The Welfare of Animals Kept for Fur Production – Report of the Scientific Committe on Animal Health and Animal Welfare”, European Commission, 2001; 2) “Meet the Foxes”, Twenty Productions Ltd MMVI, 2006 (www.youtube.com); 3) “The welfare of farmed mink and foxes in relation to housing and management”, A. J. Nimon, Cambridge University, 1998; 4) “The Emotional Lives of Animals”, Marc Bekoff, New World Library, 2007; 5) “Dyrenes Liv”, Gyldendal Norsk Forlag, 1978; 6 ) “Stortingsmelding nr. 12 (2002-2003) om dyrehold og dyrevelferd”, Landbruksdepartementet, 2003; 7) Personlig observasjon av kaniner i semi-naturlige omgivelser, veterinær Siri Martinsen, 2006-2008; (8) “ARRP Guideline 18: Guidelines for the Housing of Rabbits in Scientific Institutions”, Animal Research Review Panel, 2003 & Lehmann M (1991) Social behaviour in young domestic rabbits under semi-natural conditions. Applied Animal, Behaviour Science 32: 269 – 292; 9) “Wefare of Laboratory Animals”, AWNS 2, Eila Kaliste, Kluwer Academic Publishers, 2004.